Skip to content

Takk for kake

mai 11, 2011

En klovn hoppet ut av vinduet kun for å kaste en pai i ansiktet mitt. Det kom uventet og brøyt med min dagligdagse rytme. Før denne hendelsen var det mest spennende i livet mitt barberingen på morningen og tannpussen før jeg la meg.

Jeg er en mann (Pål Fredriksen) som hver dag står opp, spiser en kjedelig frokost som består av to brødskiver med ost, bruker aldri smør. Denne vanen slår aldri feil, jeg bytter aldri over til for eksempel salami. Etter frokosten tar jeg meg en dusj. Den våkner jeg av i noen sekunder før jeg igjen fyker rett ned på bånn igjen. Jeg smører inn hele kroppen min med såpe. Man må jo holde seg ren. Tar frem børsten og skrubber og gnir. Det samme dag ut og dag inn. Det er et forferdelig rituale. Ofre meg selv til gjentagelser ut i fra en illusjon om at det forventes at jeg skal gjøre alle disse tingene. Woops! Der holdt jeg på å glemme barbering og tannpuss. Står foran speilet og vasken, mitt alter fra mandag til søndag til evigheten.

Jeg tar så steget ut av døra, som har den samme knirkingen som den alltid har hatt. Vaktmesteren sa han skulle fikse det, men jeg tørr ikke å spørre han noe mer i frykt for at masingen skal føre til min undergang. Jeg skynder meg ned trappa som fortsatt har 38 trinn. Som en slave går jeg alltid en halv time tidligere enn det som er nødvendig kun fordi jeg hater tanken på at jeg ikke skal rekke jobben. Jeg nevnte vel heller ikke at jeg må gå med den samme triste klesskoden hver dag. Hvit skjorte, slips, svart bukse, svarte sko, og en trøtt stresskoffert. Kunne like så godt hatt på en fangedrakt. For jeg føler meg som en fange som går der ute med de likekledde fangene.

Ofte når jeg går til trikken så fantaserer jeg om at trikken skal bli overtatt av terrorister, at det skal komme en gal mann og skyte ned alle sammen. I begynnelsen var dette en tanke som sjokkerte meg, men nå er det som å tenke en hvilken som helst annen tanke. Jeg har alltid head phones over ørene mine slik at jeg kan høre på den musikken jeg også hørte på i går. Samme melodiene, de samme tomme tekstlinjene. Og som den roboten jeg er så hører jeg på den musikken som jeg har fått beskjed om å høre på av de kommersielle kreftene som styrer verden, eller for å være ærlig den musikken som de jeg kjenner hører på.

Jeg kommer meg på trikken som er akkurat slik den alltid er, masse folk puttet i en motorisert boks. Og det gjør ikke saken bedre at folkene i boksen er livredde for alt som heter menneskelig kontakt. Så jeg klemmer inn magen min, trekker skuldrene opp, jeg vil da faen meg ikke ha noen hånd på meg.

Jeg kommer meg endelig av trikken. Skal til å gå mot det forferdelige murbygget også kjent som jobben min. Jeg vil egentlig innerst ikke gå inn og hilse på alle disse kjipe folkene, de vil egentlig ikke hilse på en kjiping som meg heller. Jeg føler ikke for å stå ved kaffemaskinen for den samme samtalen med Knut fra regnskapsavdelingen om hva som er best av Sony og Samsung. Jeg blir gal av alle disse telefonene, kan ikke noen dra ut pluggen? Jeg orker ikke skrivebordet der jeg sitter på en datamaskin og skriver inn tall og meningsløse ord. Kan ikke lunsjen komme fortere slik at jeg kan snike meg inn på do og ta en kjapp en med meg selv. Alltid hjem klokken fire, aldri før og aldri senere. Robot dans. Robot sitt. Robot snakk. Alt skal gjøres til en spesiell tid.

Men denne dagen gikk jeg aldri inn til jobb. Det var jo denne tidligere nevnte klovnen som bestemte seg for å kaste en pai i ansiktet mitt. Den traff meg midt i fulltrefferen. Først tenkte jeg hva som er den vanlige reaksjonen når slike ting skjer. Og det er jo opplagt sinne. Men jeg bestemte meg heller for å takke klovnen. Jeg tok han med til en bar for å ta en drink. Jeg tok av meg de trøtte klærne mine og kjøpte meg en joggebukse. Helt fantastisk og gå med. Jeg kan bevege meg lett i alle retninger. Jeg bestemte meg like så godt og reise av gårde. Så jeg dro til flyplassen og kjøpte en billett til (….). Og der fant jeg også freden og roen jeg trengte. Nå lærer jeg meg et nytt ord hver dag, går en ny vei hver dag og aller best av alt jeg spiser sjokolade-pudding om klokken er ni på morningen eller den er 11 på kvelden.

Advertisements

From → Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: